Caroline Laurin-Beaucage (CA) - The infinite edges of our skin
Om forestillingen
To kropper trer inn i transparente vivarier – skjøre, eksponerte rom som både beskytter og begrenser. Gjennom et presist samspill mellom bevegelse, lys og lyd etableres et levende mikrokosmos i stadig forandring, der kroppen blir både landskap og materiale.
Ved å isolere utøverne fra sine vante omgivelser undersøker forestillingen hvordan relasjoner formes og omformes under nye betingelser. Vivariene fungerer som både laboratorium og habitat – steder der kroppene forhandler om nærhet, avstand, tilpasning og motstand. Det intime blir synlig, samtidig som publikums blikk blir en aktiv del av verkets økologi.
Forestillingen utforsker kroppen som en porøs størrelse, i kontinuerlig utveksling med omgivelsene og den andre. Hva skjer når grensene mellom menneske og miljø, subjekt og objekt, begynner å oppløses? Med et sterkt visuelt uttrykk og en sanselig scenografi inviterer verket til en refleksjon over sårbarhet, sameksistens og de usynlige forbindelsene som binder oss til hverandre og verden omkring oss.
Medvirkende
Konsept og koreografi: Caroline Laurin-Beaucage
Dans: Léonie Bélanger, Simon Renaud
Musikk: Jean Gaudreau
Kunstnerisk samarbeid: Ginelle Chagnon
Prøveleder: Sara Hanley
Outside Eye: Catherine Duchesneau
Lysdesign: Sonoyo Nishikawa
Kostymer: Dave St-Pierre
Lysteknisk leder og inspisient: Julie Laroche
Teknisk leder og scenemester: Samuel Thériault
Produksjonsleder: Maurice-G. Du Berger
Scenografisk rådgiver: Odile Gamache
Scenografi: GAUFAB
Video: Robin Pineda Gould
Samproduksjon: Agora de la danse
Utøvende produsent: Lorganisme
Residensopphold: La petite Place des Arts, Maison de la culture de Pointes-aux-Trembles, Le LAVI (Laboratoire Arts Vivants et Interdisciplinarité, UQAM) og Agora de la danse.
Presse
«Forestillingen gir publikum anledning til å senke tempoet og legge merke til sterke øyeblikk og bilder som lett kan gå tapt eller tas for gitt i hverdagen – som to mennesker som bygger en ekte forbindelse gjennom kroppsspråk, eller en enslig vanndråpe som renner ned et vindu. Disse øyeblikkene var iscenesatt med en slik autentisitet at det var lett å la seg engasjere av relasjonen som utviklet seg på scenen.»
— Véronique Morin, The Dance Current